Norge er et lite land som fokuserer på den "myke" utenrikspolitikken. Dette ser vi blant annet i målene man har satt seg for norsk utenrikspolitikk og bistand, og hvordan dette kommer til syne i praksis. På Norad sine hjemmesider finner vi blant annet dette under mål for norsk bistand:
- "Bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet, og dermed fremme større sosial og økonomisk utvikling og rettferdighet."
- "Bidra til å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. "
- "Bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet. "
(Våre uthevinger)
Tradisjonelt sett har vi brukt diplomati som virkemiddel for å gjennomføre disse målene. Dette ser vi også i praksis gjennom Madagaskar-prosjektet 2008, hvor seks norske elever fra Askøy vgs og Trondheim Katedralskole dro til Madagaskar for å diskutere skole og utdanning med gassiske elever. Med på turen var også kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.
De norske ministrene på skolebenken på Madagaskar.
Prosjektet er en del av Education for All (EFA), som igjen er en del av FNs tusenårsmål. Innen 2015 ønsker man å oppnå en rekke målsettinger som blant annet gjelder utdanning, for eksempel:
"2. Oppnå universell tilgang til grunnskoleutdanning
Sikre at alle barn skal være i stand til å gjennomføre grunnskolen innen 2015."
På Madagaskar starter nå 96 prosent av barna på den femårige grunnskoleutdanningen, mens kun 36 prosent fullfører den. For å få flere til å fullføre, kreves det dermed omfattende tiltak for å bedre utdanningsforholdene. De gassiske og norske elevene kom i fellesskap opp med følgende punkter som kreves for å en mer motiverende skole:
- Lærere må ikke slå elevene
- Lærere må komme på jobb
- Lærere må kunne faget og være engasjerte formidlere
- Lærere må undervise på elevenes morsmål
- Skolene må ha godt nok utstyr og nok bøker
- Skolebygget må være værbestandig
- God lærerutdanning
- Skolene må ha plass til alle elevene
Som vi ser, er det mye grunnleggende som mangler for at elevene skal ha en meningsfull og inspirerende skolehverdag. Madagaskar-prosjektet bidrar til å skape oppmerksomhet rundt denne problematikken, slik at de norske målene for bistand og utenrikspolitikk kan nås.
Kim, Ingvild og Christoffer.
I løpet av de siste årene har Norge undertegnet og ratifisert flere konvensjoner og internasjonale avtaler som går på menneskerettigheter og annet lovverk, for eksempel FNs konvensjon for barns rettigheter og handelsavtaler gjennom EØS.
Dette skaper internasjonalt samarbeid, og gir grunnlag for likhet på tvers av verdens landegrenser. Men kan slike internasjonale avtaler svekke den norske statens og folkets makt?
Norges demokrati bygger på en tredelt maktfordelig - den utøvende, den lovgivende og den dømmende. Den dømmende skal være uavhengig og selvstendig tolke lovverket. Internasjonale avtaler begrenser den norske domstolens selvstendighet fordi det i mange tilfeller er internasjonale rettsinstanser som har siste ord når det gjelder fortolkning av lovverk. Dessuten har det blitt et mindre skille mellom den lovgivende og den dømmende makta fordi domstolene i mange tilfeller må gå inn og selv legge betydning i Stortingets lovverk. I mange tilfeller har de internasjonale rettsavtalene som den norske domstolen må forholde seg til, blitt vedtatt av Stortinget. Skillet mellom politkk og rett har med andre ord blitt mindre. Til sammen er dette en trussel mot maktfordelingsprinsippet, da den lovgivende og den dømmende makta skal være atskilt fra hverandre.
Internasjonale avtaler, slik som EØS-avtalen, gjør at Norge må forholde seg til store deler av EUs regelverk. Dermed møter den norske stat på barrierer som hindrer frie og egne avgjørelser. Det norske velferdssystemet er i stor grad velfungerende slik det er i dag, men med nye økonomiske og politiske rammevilkår kan det være vanskelig for den norske stat å møte folkets krav til velferd.
Med disse internasjonale avtalene blir det mindre tydelig for folket hvem som egentlig styrer landet - er det FN, EU, EØS eller folket (gjennom Norges myndigheter)? Dermed er nasjonalstaten mindre synlig, og står mindre sterkt, enn den gjorde tidligere. Folket er usikre på om de demokratiske styringsprinsippene fremdeles gjelder, og om det derfor er noen vits i å engasjere seg i politiske spørsmål.
I følge Makt- og demokratiutredninga fra 2003 vil den norske stat stå ovenfor en rekke utfordringer når mange avgjørelser skal taes på transnasjonalt nivå - for eksempel miljøproblemer, rettsordninger, finanskriser også videre. Dermed må Norge ha en aktiv og sterk rolle utad for å få fremmet sine meninger. For å få til dette, må staten ha rotfeste i den norske befolkning. Det er dermed ikke nødvendigvis slik at selv om internasjonale avtaler trenger inn i Norges politikk og rettssystem, er nasjonalstaten Norge blitt begrenset til en mindre betydelig aktør.